48 irrelevante prosent

I morges meldte NRK Radio at 48% av de spurte i en undersøkelse stilte seg positive til aktiv dødshjelp, mens 29% sa nei. Mange som er for aktiv dødshjelp ser nok på disse tallene som positive, men egentlig er de knakende irrelevante.

Om jeg lider av en dødelig sykdom som gjør at jeg sakte men sikkert skrider mot døden i et smertehelvete, eller på annet vis lever et liv jeg ønsker å avslutte, spiller det overhodet ingen rolle for meg hva du, naboen din, eller en hvilken som helst prosentandel av det "norske folk" mener om aktiv dødshjelp. Det er mitt liv, min kropp og min død, ikke din! Å nekte noen å få leve eller dø slik de selv ønsker er å ta eiendomsretten over deres liv fra dem med makt, det er å gjøre noen til ens slave!

Om du da forhindrer meg fra å be noen om hjelp til å forlate verden på en så sikker og smertefri måte som mulig utsetter du meg for et overgrep! Om du begår en straffereaksjon mot en barmhjertig sjel som hjelper meg å få mitt siste ønske på denne planeten oppfylt utsetter du vedkommende for et overgrep! Men, om jeg ber deg om hjelp til å dø og du ikke ønsker å hjelpe meg skal du få slippe. For meg å tvinge deg til å gjøre noe som strider mot dine ønsker og overbevisninger ville være et overgrep mot deg.

Ser du helheten her? Mitt liv, min beslutning. Ditt liv, din beslutning. Live and let live, men også live and let die. Frykter du at eldre og pleietrengende skal føle seg presset til å dø er det noe
du, om du føler det moralske ansvaret, må forsøke å motvirke. Men du må gjøre dette med frivillighet og fredelige midler, ikke gjennom å utsette andre for tvang og underkastelse, og fremfor alt ikke gjennom å tvinge andre til å gå gjennom en lidelse de selv ønsker å befris fra.

Hvis vi ikke engang skal få eie vårt siste pust, hva eier vi egentlig da?