Øl kan ikke stå...

Øl kan ikke stå ved butikkens inngang, for da tvinges alle til å gå forbi Kong Alkohols fristende felle.

Ei heller kan ølet stå ved butikkens utgang, for der setter man alle impulskjøpsvarene man vil at køståere som kjeder seg skal raske med seg.

Ølet kan ikke stå i nærheten av potetgull, for potetgull gir deg lyst på øl.

Ei heller kan ølet stå i nærheten av mat, for det vil gi et inntrykk av at alkohol har noe med det daglige kosthold å gjøre.

Om ølet står  i nærheten av blader eller magasiner om sport og idrett, gir det et inntrykk av at de to hører sammen på noe vis.

Om øl står i nærheten av kondomer kan folk bli tvunget av de onde omstendighetene til å ha ansvarsløs fyllesex.

Det eneste stedet ølet trygt kan stå er langt uti skogen. Nedgravd. Og alle som vil ha øl skal skytes.

Hysteriske kvinnfolk!

Hvis du setter fra deg bilen midt i byen, med ulåst dør og nøkkelen i tenningen, er sannsynligheten for at den skal bli stjålet mye større enn om du setter den i garasjen, låser døra og tar med nøkkelen. Dette er noe vi ser på som en selvfølge. Ingen leer et øyebryn om noen råder en til å ta med seg bilnøkkelen når en parkerer bilen.

Ei heller ble fruen og jeg sinna på noen da vi var i New York og ble rådet til å ikke dra til Queens, for å minimere risikoen for å bli utsatt for en forbrytelse. Råd om hvordan man kan minimere en risiko pleier som regel å bli tatt godt imot, faktisk er det ikke sjelden risikoreduserende råd gjennom lovgivning gjøres obligatoriske.

Men én type råd om risikoreduserende atferd er tydeligvis helt uakseptabel i Norge; råd om hvordan kvinner kan redusere risikoen for å bli voldtatt. Er noen dumme nok til å ytre slike råd går de "feministiske" pitbuller til angrep. Plutselig er det ikke lenger et velment råd som har blitt gitt, det er et overgrep i seg selv, et forsøk på å krenke kvinners bevegelsesfrihet! Den ene hysteriske "feminist" etter den andre skriker over seg av fordømmelse og moralsk forargelse. Den velmenende, men kanskje litt dumme, personen som kom med rådet tillegges avskyelige holdninger, og påføres skyld og skam, blant annet ved å bli holdt ansvarlig for at enkelte mener at kvinner selv har skylda for voldtekt.

De hvinende "feminister" er i dag kvinnenes største fiende. De maler et bilde av kvinner som fullstendig irrasjonelle og hysteriske, og setter med det kvinnenes kamp for likeverd og likestilling mange, mange år tilbake. Om disse hysteriske kvinnfolk tilnærmet seg situasjonen rasjonelt, ville de reagert på de velmente rådene ved å peke på at den mikroskopiske risikoen for å bli voldtatt kanskje ikke er nok til å gjøre endringer i hvordan man lever livet sitt fra dag til dag. Som rasjonelle mennesker, ikke som en materialisering av de stereotypiske hysteriske kvinnfolk.

Donorkort, ikke engang verdt blekket

Jeg har ikke fylt ut donorkort, og de bør ikke du gjøre heller. Årsaken til det er at slike kort er en falsk trygghet. Dine pårørende blir spurt om organdonasjon uansett hvor mange kort du har i lommeboka.

Misforstå meg rett, jeg er altfor selvgod til å la kadaveret mitt gå til spille når jeg en gang stryker med. Høst brukbare organer, forsk på meg, stopp meg ut og heng meg til spott og spe i toppen av et tre. Hva som helst, bare bruk meg til noe som virker fornuftig. Men jeg skulle gjerne visst nå at det er min vilje som teller, ikke mine pårørendes mer eller mindre rasjonelle avgjørelser i en traumatisk situasjon.

Det er en pågående diskusjon rundt hvorvidt staten skal eie våre kropper og bare forsyne seg med hva den vil ha når vi forlater jordelivet. Før den fortsetter bør donorkort bli et bindende siste ønske, som et testamente. Inntil videre har mine pårørende fått klar beskjed om at alt som kan brukes skal bruke. Og det bør dine få også.

Det er jeg som eier min kropp. Ikke staten, og ikke mine pårørende

Ambulansemester Narvestad

Den nye ambulansesaken har versert i media og bloggosfæren. Familien skriker "Rasisme!", byråkratene involvert i situasjon mener at alt er i skjønneste orden. Men en kvinne døde i det AMK-sentralen bestemte seg for å sende politiet i stedet for en ambulanse som kanskje kunne ha reddet livet hennes. Lite informasjon om hva som egentlig skjedde har blitt offentliggjort. Men det har ikke hindret de høyreorienterte bloggene jeg følger i å utvikle en konsensus om at AMK og politiet igjen gjorde alt riktig. Mine politiske åndsfrender som vanligvis nærer dyp mistro til offentlige byråkratier, deres eksistensberettigelse og tjenesteutførelse, har gjort seg opp sin klare mening. Så da kan jeg gjøre meg opp min.

Se for deg at du varsles av familiemedlemmer om at din svigermor ligger og dør. Hun puster ikke, har ikke puls, og de kontakter deg fordi de av en eller annen grunn ikke kan ringe ambulanse selv. Du og kona slenger deg i bilen og ringer AMK-sentralen. I løpet av samtalen opplever du at du har fortalt hva som skjer og hvor ambulansen skal hen, allikevel får du ikke responsen du forventer om at ambulansen er på vei, men blir avspist med spørsmål du mener du allerede har besvart godt nok. Blir du sint? Helt sikkert. Sier du ting du kanskje ikke ville sagt i en mindre tilspissa situasjon? Sannsynligvis. Men dette er det AMK-sentralen må og skal forholde seg til på en profesjonell måte.

Dagsrevyen viste i går en fluff piece om hvor flinke AMK-sentralen er til å håndtere innringere i varierende grad av desperasjon. Utskriften av loggen fra de to første samtalene fra den tyrkiske familien forteller en helt annen historie. Den forteller om en byråkrat som skrur på sin iboende Narvestad og setter seg på bakbeina fordi han ikke liker ordene som sies og mener han får for lite informasjon.

I løpet av første samtale velger AMK-operatøren, i stedet for å stille direkte spørsmål om f.eks. puls og åndedrett som kan bidra til et bedre bilde av situasjonen, å spørre om "hva som skjer". I stedet for å håndtere innringerens frustrasjon velger operatøren å irettesette ham for det han eller hun mener er uakseptabel språkbruk. Ut fra utskriften å dømme er dette ekstremt uprofesjonell håndtering av en situasjon som bør være den enkleste sak i verden for trenet AMK-personell. Ambulanse skulle vært sendt ut, og operatøren skulle sagt klart fra om det. Men det skjedde ikke.

I andre samtale kommer informasjonen operatøren er ute etter klart og tydelig. Operatøren har fått adressen, vet at pasienten ikke har puls og åndedrett, allikevel sendes ikke ambulanse ut. Irettesettelsene fortsetter. I tredje samtale briljerer operatøren med geniale uttalelser som Kan ikke hun som gråter slutte å gråte. Er det hun som er syk? Jeg er ikke lege, men jeg vil være så bold å påstå at døende mennesker uten puls og åndedrett sjelden gråter. Operatøren har altså ikke hørt etter. Operatøren gjør ikke jobben sin.

Så følger det som etter sigende er en 6-7 samtaler til, samtaler der innringer sier drøye ting. Resten er historie. I stedet for ambulanse kommer politiet, som av AMK har fått beskjed om at en eldre kvinne uten puls og åndedrett sannsynligvis er en bagatell. Sørgende og frustrerte pårørende legges utenfor i bakken av statens voldsapparat mens deres mor ligger død inne. Kun fordi amulansemester Narvestad ikke gjorde jobben NRKs fluff piece så inderlig insisterte på at er en dagligdags affære for dem.

En kvinne er død i en sak ingen kommer til å lære noe som helst av. Familien har for lengst sporet saken av ved å ty til den evinnelige beskyldningen om rasisme som ser ut til å være en ryggmargsrefleks hver gang en person av ikke-vestlig opprinnelse utsettes for dårlig behandling av offentlige byråkratier. Denne saken vil ende som saken i Sofienbergparken, med at ingen gidder å diskutere det som virkelig har skjedd fordi de sitter i rasisme-skyttergravene. Snart vil vi igjen få se oppslag om at noen har omkommet fordi de har blitt nektet ambulanse. For, når offentlige byråkrater ikke gjør jobben sin får det aldri konsekvenser

Edit: Også på selveste julaften slo Ambulansemester Narvestad til

En herdet mann

I intervju med Klassekampen om vold og karikaturer, uttaler SVs Akhtar Chaudry noen ord som er klokere enn han forstår selv:

Det er mulig jeg er blitt litt herdet, for jeg tar meg ikke så veldig nær av dem.

Chaudry har tydeligvis utviklet en av de viktigste egenskapene som trenges i et mangfoldig samfunn, hard hud mot "krenkende" ytringer.

I Norge bor det en fem millioner individer, med like mange gruppeidentiteter, måter å kommunisere på og måter å oppfatte kommunikasjon. Ikke bare vil misforståelser mellom sender og mottager skje, de vil skje hele tiden. Dermed vil vi titt og ofte oppfatte budskap som krenkende/hånende/spottende uavhengig av om det oppfattede budskap måtte være aldri så forskjellig fra avsenders intensjon. Selvfølgelig bør man opptre mot hverandre med et minimum av høflighet, men siden intensjon og oppfattelse så ofte er forskjellige er toleranse for ytringer man ikke liker minst like viktig.

Håpet er at Chaudrys trosfeller snart skal bli voksne som gruppe. Som Øverlands Kristendommen, den 10. landeplage er Muhammedkarikaturene et viktig skritt på veien. Utvikling av hard hud krever eksponering, med all den huskestue det medfører.

Om femti år kan vi sammen, muslimer og vantro, se tilbake på dette og flire.

Min hyllest til Westergaard

Kurt Westergaard er en modig mann som, i motsetning til andre, ikke firer en tomme når voldelige fanatikere truer og de som burde støtte ham viser ham ryggen. Måtte vi alle gro baller som hans.

Tre store spørsmål

Hvis Regjeringa er opptatt av at ISPene skal lagre data i seks måneder for å enklere kunne oppklare forbrytelser, hvorfor spør de dem ikke bare pent i stedet for å innføre et stort og stygt EU-direktiv?

Hvis "palestinavennene" er så sinna på Israel for dets blokkade av Gaza, hvorfor er de ikke sinna på Egypt som gjør nøyaktig det samme som Israel?

Hvorfor arrangerer ikke vestens millioner av fredselskende muslimer digre demonstrasjoner mot drapene og overgrepene deres trosfeller utsettes for i Allahs navn i land som Irak, Afghanistan og Pakistan?

Skattelistenes egentlige funksjon

Jeg er villig til å vedde på at du på ett eller annet tidspunkt har søkt opp folk i skattelistene. Det har vi alle. Det virkelige spørsmålet er; hvorfor gjorde du det?

Brukte du din spesialkompetanse i skatt og statistikk til å sette opp en database med nok innhold og god nok statistikk til å gjøre deg opp en eksperts mening om hvorvidt skattesystemet er rettferdig eller ikke? Neppe. Det har du verken kompetanse eller data nok til å gjøre. Du er sikkert flink til å bygge hus, behandle saker i en eller annen forvaltning, men noen skatteekspert er du ikke. De norske skattereglene er også så kompliserte at den lille informasjonen du får fra skattelistene gir den største skatteekspert noen som helst nyttig informasjon.

Det du derimot har gjort er å søke opp naboene dine, sjefen din, foreldrene til de andre barna i barnehagen til ungene dine. Du har søkt opp disse personene for å tilfredsstille din nysgjerrighet, for å få et innblikk i deres private økonomi. Du har studert listene over inntektene til idretts-, kultur- og næringslivskjendiser i Dagbladet og VG Du har brukt databasen til å stille anonyme spørsmål du aldri noensinne ville vært mann eller kvinne nok til å stille disse menneskene ansikt til ansikt. Nysgjerrighet, moralsk forargelse og snoking i andre, navngitte mennesker affærer. Når alt kommer til alt er det kun dette skattelistene er til for, og det er kun dette skattelistene er brukbare til.

Politikerne forsvarer din soleklare rett til å grafse i andre menneskers økonomi. De bruker festtaleord som spleiselag og fellesskap, og later som om disse listene har noen større misjon i samfunnet. De bruker listene som et skalkeskjul av legitimitet for egen makt til å gripe inn i enkeltmenneskets liv og økonomi, som et skuebrød av en gjennomsiktighet som egentlig ikke er der. Og du nikker og smiler, for du aksepterer alle vikarierende argumenter som forsvarer din rett til å finne ut av hvorfor den sleskeste pappaen du fra tid til annen treffer når du henter unga i barnehagen har råd til SUV og båt når du selv ikke har det.  

Som Penn & Teller ville sagt det, skattelistene er bullshit! Du veit det, jeg veit det, politikerne veit det. Og den følselsen av sinne eller dårlig samvittighet du kjenner etter å ha lest dette innlegget bekrefter hvert ord jeg har skrevet.

Hvordan blir demokrati og maktfordeling til kupp?

Jeg har en stund nå undret meg over den politiske krisen i Honduras, og reaksjonen på hendelsene fra resten av verden. Det er ting som ikke henger helt på greip. Krisen oppsto da Honduras' Chavezorientert, folkevalgte president Manuel Zelaya ønsket, i god Chavez-ånd, å avholde en folkeavstemming om en grunnlovsendring som ville muliggjøre at Zelaya kunne stille til valg for nok en periode i presidentstolen.

Dette grepet fant Honduras' høyesterett å stride mot landets grunnlov, den forbød dermed Zelayas folkeavstemming. Zelaya aksepterte ikke høyesteretts dom og beordret militæret til å gjennomføre folkeavstemningen. Høyesterett beordret så militæret, med støtte fra både nasjonalforsamling og Zelayas eget parti, til å avsette Zelaya og ekspedere ham på første fly ut av landet. Nasjonalforsamlingen har også senere avvist en gjeninnsettelse av Zelaya, i en avstemming som var en del av den fremforhandlede diplomatiske "løsningen" på krisen.

Denne saken ser ganske grei ut ved første øyekast. En demokratisk valgt folkets tjener, den utøvende makt av folkets vilje, har av den dømmende og lovgivende makt, henholdsvis domstolene og nasjonalforsamlingen, blitt funnet å gå ut over sine fullmakter. Jeg har ikke mange års utdanning på baken, men dette kan vel ikke være annet enn en stats maktfordelingsprinsipp omsatt i praksis? På reaksjonene fra vestlige aktører å dømme er det ikke så enkelt. Avsettelsen av Zelaya har blitt fordømt som et kupp av de vestlige staters makthavere, medier og venstreside. Mer høyreorienterte har derimot sett krisen som en legitim utøvelse av et liberalt demokratis sikkerhetsventil, maktfordelingen. Hva er det som gjør reaksjoner på disse hendelsene så forskjellige, og hvorfor er fordømmelsen så sterk?

En grunn til at avsettelsen defineres som et kupp kan være det faktum at Zelaya ble avsatt ved hjelp av militæret. At militære styrker bidrar til, eller er fullt ansvarlige for, det klassiske sør-amerikanske statskupp er en kjennsgjerning. Men den som initierte bruk av militære styrker i denne saken var jo Zelaya selv, i det han beordret militæret til å gjennomføre en ulovlig folkeavstemming. Å definere avsettelsen som et kupp på bakgrunn av bruken av militære styrker kan derfor kun være et vikarierende argument.

Nærmere sannheten tror jeg vi kommer når vi vurderer Zelayas tilknytning til Venezuelas sosialistiske spilloppmaker Hugo Chavez. Zelaya ville gjerne være med i sterk-mann-klubben til nevnte Chavez. Vestens sosialister har en tendens til å sette pris på Chavez, og er kanskje troende til å lempe litt på det som ellers anses som almenngyldige demokratiske regler for å se hans støttespillere ved makten i andre land? For å si det direkte: Jeg tror sosialistene som fordømmer avsettelsen av Zelaya som et kupp ville inntatt det motsatte standpunkt om det var en konservativ president som ble avsatt på samme måte, på samme vis som de mer høyreorienterte nå har tatt standpunkt for at avsettelsen var en legitim utøvelse av maktfordelingen. Men dette forklarer vel ikke hvorfor vestens makthavere unisont har fordømt avsettelsen, for den fordømmelsen er ganske så tverrpolitisk?

Jeg for min del tror at makthavernes fordømmelse av avsettelsen er et uttrykk for deres frykt for en reell utøvelse av maktfordelingen i samfunnet. Politikere liker å bruke makt for å forme verden i sitt politiske bilde, og grunnlover har en tendens til å komme i veien for utøvelse av realpolitikk, hvor gode ens intensjoner enn måtte være. Grunnloven og politikeren har motstridende funksjoner, politikeren er til for å utøve makt, mens grunnloven er til for å begrense politikerens utøvelse av makt. Grunnlov og maktfordeling anses som hellig i det liberale demokrati, men er ikke det først og fremst i festtaler? Fins virkelig det politiske regime i et liberalt demokrati som utøver sin dont uten å bryte med enten ånden eller ordlyden, eller begge,  i sin stats grunnlov?  For en innehaver av politisk makt må det være skremmende å se at maktfordeling faktisk omsettes i praksis, og at grunnloven forsvares av en nidkjær høyesterett i stedet for at begrepene holdes til taler ved festlige anledninger.

Denne saken tjener som en god påminnelse på én viktig ting: Uansett hvor sterkt enkelte hevder å peke på den objektive virkelighet, er deres oppfatning av nevnte virkelighet sterkt farget av deres posisjon, interesser og forutinntatte meninger. Høyre- og venstresia beskriver ikke to forskjellige virkeligheter, de beskriver den samme virkelighet sett gjennom deres egne, fargede briller. Det er det som gjør politikk og maktbruk så utrolig skummel, og det er derfor jeg er mot politiske aktørers makt over enkeltindividet. At du, med dine fargede briller mener å vite hva som er best for meg, har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre. Gjennom fargede briller kan demokrati og maktfordeling bli til kupp. La oss håpe at Honduras' folk i framtiden ikke rammes unødvendig av andres agendaer.

Min mail til Ruter om idiotprosjektet Flexus

Jeg har nå benyttet meg av elektronisk reisekoert i to måneder, og er så misfornøyd med tjenesten at jeg nå  vil gå tilbake til papirkort. Mine problemer med Flexus er følgende:

1. Det er ikke mulig å kjøpe enkeltreiser, ukeskort e.l. på et elektronisk billettsystem. At tilbudet skal være så dårlig når dere ikke engang trenger trykke opp kort og distribuere dem er helt uforståelig.

2.Fornyelse av reiser på et elektronisk kort er umulig å gjøre online. Skal jeg handle billetter i en fysisk kiosk kan jeg like gjerne kjøpe papirbillett. Det er tross alt 2009 nå, jeg kan handle hva som helst praktisk talt fra hvilket som helst sted på planeten, men online fornyelse av et elektronisk reisekort fra Ruter er umulig. Uforståelig og håpløst.

3. Det tar meg lenger tid å gå på bussen. Med papirkort trengte jeg bare vifte kortet foran ansiktet på sjåføren mens jeg gikk forbi. Nå må jeg stoppe opp og vente flere sekunder mens leseren leser av kortet og kommer med forvirrende lysblink og pipelyder. (Dette skjer på 151-bussen. Når jeg tar 122-bussen fungerer det bedre, med kjappere avlesning og et enkelt grønt blink når alt er ok).

For meg er det helt uforståelig at dere etter å ha brukt en milliard kroner over så mange år har prestert å lage et så håpløst elektronisk billettsystem. Jeg gremmes over at skattepenger har blitt tatt fra meg til dette idiotprosjektet, penger som kunne ha blitt brukt så uendelig mye mer fornuftig. Jeg vil nå fortsette å bruke papirbilletter, og om dere skulle finne på å slutte å selge papirbilletter før problemene med Flexus er rettet opp vil jeg reise uten billetter.